Verdens Våtmarksdag 2018

Dokkadeltaet Våtmarkssenter og Randsfjordmuseet, Lands museum har innarbeidet en god tradisjon med arrangering av Verdenes Våtmarksdag. Dette er en internasjonal dag som årlig markeres 2. februar. På Lands Museum ble det i år satt fokus på våtmarksrestaurering og miljøgifter.

Verdens våtmarksdag
Hvert år, 2. februar, markeres den internasjonale våtmarksdagen over hele verden. Dette er samme dato som den internasjonale våtmarkskonvensjonen, Ramsarkonvensjonen, ble signert i 1971. Dokkadeltaet naturreservat er et av 63 norske Ramsar-områder. Deltaet ble vernet i 1990 og fikk Ramsar-status i 2002.

 

Randsfjordmuseene og Dokkadeltaet Våtmarkssenter samarbeider årlig om et arrangement på verdens våtmarksdag. Arrangementet er lagt til Lands museum på Dokka. Årets tema var restaurering av våtmark og miljøgifter.

 

Hvorfor restaurere våtmark?

Magnus Nygård, Dokkadeltaet Våtmarkssenter, fortalte om myrenes betydning som karbonlager og Våtmarksenterets erfaring med myrrestaurering. Myr er en viktig naturtype. De har stor lagerkapasitet for karbon, de demper flom, er viktig som raste- og hekkeplass for fugler og har et rikt plante og dyreliv. Myrene blir ofte betegnet som våre regnskoger på grunn av sin store evne til å lagre karbon. Karbonlageret i våre myrer er like stort som 66 år med norske klimagassutslipp. Ett dekar med grøftet myr slipper ut like mye karbon som en personbil i løpet av ett år.


For å minske utslippene av karbon har myndighetene startet arbeidet med restaureringen av ødelagte myrer. Våtmarkssenteret er en av fem aktører i Norge som utfører myrrestaurering. Myrrestaurering foregår hjelp av gravemaskin, der Våtmarkssenteret stiller med egen sjåfør som også er økolog. For å få en myr tilbake til naturtilstanden må avrenningen av vann stoppes og grøftene legges igjen. Da vil nedbrytningen av plantematerialet reduseres eller stoppes, slik at utslippet av karbon synker.


Den største utfordringen under arbeidet er sikkerheten. Myrene kan ha svært bløte og dype områder, og da er det viktig å manøvrere gravemaskinen på en forsvarlig måte.

Les mer om myrrestaurering i regi av Våtmarkssenteret her: Åpne side eller se Plan for restaurering av våtmark i Norge

Restaurering og etablering av dammer
Norsk Ornitologisk Forening avd. Hedmark – Våtmarksgruppa har siden starten i 1990 vært engasjert i restaurering og nyetablering av omkring 200 dammer og tjern i kulturlandskapet. Trond Vidar Vedum har vært en sentral person i arbeidet, han gjestet Lands museum med et engasjert innlegg om arbeidet til Våtmarksgruppa i Hedmark. Våtmarksgruppas formål er tredelt. De bistår myndigheter og grunneiere med råd om restaurerings- og forvaltningstiltak for dammer og våtmark. De er pådrivere for å få tiltakene gjennomført, og de følger opp dam- og våtmarkslokaliteter med registrering av dyre og planteliv.


De ulike prosjekttypene til våtmarksgruppa er restaurering/nygraving av gårdsdammer, restaurering/nygraving av dammer og tjern for biologisk mangfold, dammer i husdyrbeite, vanningsdammer som er tilrettelegges med grøntområder/øyer, bekkerestaurering og skoledammer.


Trond Vidar avsluttet med å invitere til befaring på Hedmarken, blant annet til egne gårdsdammer. Våtmarksgruppa har også fått bygd sin egen feltstasjon, der de kan ta imot mindre grupper for orientering og omvisning.

Les mer på deres hjemmeside: Åpne side

 

Restaureringen av våtmarksområdet Rusasetvatnet

Ingrid Bjørklund fra Besøkssenter Våtmark Ørland hadde tatt turen fra Trøndelag for å gi oss et innblikk i et av de større prosjektene innen våtmarksrestaurering. Rusasetvatnet på Ørlandet var omkring 2009 nesten helt borte, med kun en liten gjenværende dam. Vannet har variert i størrelse opp gjennom tidene. Den første som utvidet vannet var Fru Inger til Austrått, hun brukte det som matforråd og som mølledam. Under krigen gjorde tyskerne det større for å sørge for drikkevann til flyplassen på Ørlandet og etter krigen utvidet kommunen det ytterligere. Rusasetvatnet var et grunt vann, det grodde derfor mer og mer igjen, samtidig som jordbruksarealene omkring ble vassjuke. På 80-tallet tok derfor noen saken i egne hender og gravde over demningen, slik at alt vannet rant ut.


Dette var det jo ikke gitt tillatelse til og NVE krevde derfor en plan for tilbakeføring av vannet. Prosessen har tatt lang tid, men høsten 2017 var Rusasetvatnet ferdig restaurert og kunne offisielt åpnes. I mellomtiden har det vært mange utfordringer. En bekk måtte flyttes og graving i det tidligere vannet var ikke enkelt. Mye av arealet bestod av silt, som holder godt på vann, og i tillegg var det områder med kvikkleire det måtte tas hensyn til. For å få fullført arbeidet ventet man også på tele, og i februar 2016 var det tre uker med tele i området, som ble utnyttet til fulle.


I dag er Rusasetvannet et attraktivt turmål for flere av boligområdene på Ørlandet. Det er turstier på den ene kanten av vannet, mens på den andre kanten er det «villmark», dermed blir ikke fugler og dyr forstyrret fra alle kanter. Fuglene har absolutt funnet seg til rette i Rusasetvatnet, viper og smålom har etablert seg på fugleøyer ute i vannet, og på trekk er det mye grågjess og sangsvaner som bruker vannet som rasteplass.

Åpne presentasjon


Miljøgifter i våre store innsjøer
Eirik Fjeld, Norsk institutt for vannforskning, tok for seg fire miljøgifter i fem store innsjøer med bakgrunn i et prosjekt fra 2013-2016. De fire miljøgiftene var kvikksølv, siloksaner, PFAS og PBDE. De fem store innsjøene var Mjøsa, Randsfjorden, Femunden, Tyrifjorden og Vansjø.


Undersøkelsen viste at kvikksølv i storørret i Mjøsa, Randsfjorden og Femunden kan overskride tillatte konsentrasjon (0,5 mg/kg) for omsetning. Kilde er langtransportert forurensing. Siloksaner brukes mye i blant annet kosmetikk, og utslippene til miljøet er derfor store. Siloksanene finnes i høye konsentrasjoner i ørret fra Mjøsa og Randsfjorden. Øret i Femunden hadde lave verdier, og dette tyder på at kildene til denne forurensingen er lokale. Per- og polyfluorerte alkylstoffer (PFAS-er) har unike vann- og fettavvisende egenskaper og brukes for eksempel i slipp-belegg på kokekar og i pustende vanntett materiale. PFAS-er er tungt nedbrytbare og enkelte typer av disse forbindelsene er påvist i relativt høye nivåer i miljøprøver. Kildene for disse stoffene finner man både i langtransporterte utslipp og lokale bidrag. Nivået av bromerte flammehemmere (PBDE) er betydelig redusert i fisk fra Mjøsa i forhold til de høye verdiene på begynnelsen av 2000-tallet. Dette fordi lokale kilder i det store og hele er stoppet.

Åpne presentasjon


Bruk av insektmiddelet DDT.
Eike Müller, Randsfjordmuseet, viste klipp frå Filmavisen 1960 og en filmsnutt frå USA, begge omhandlet bruken av DDT, som var et effektivt og mye brukt insektmiddel på 1940-tallet til 1960-tallet. DDT var svært giftig for innsekter, og ble ellers regnet som et ufarlig stoff. Men det viste seg at insektene ble resistente, fugler døde etter å ha fått i seg stoffet og det kunne være kreftfremkallende. I dag er DDT forbudt i de fleste land. En viktig oppvåkner for skadevirkningene fra DDT var Rachel Carsons bok «Silent Spring», som fokuserte på at fuglesangen hadde stilnet i deler av USA.


Eike spurte hvordan vi dokumenterer vår tids bruk av plantevernmidler, f.eks. glyfosat (Roundup), og om det ikke også nå er slik at fuglesangen er stillere eller borte flere steder.

Åpne presentasjon:

 

Maja_7133.jpg

Maja Leonardsen Musum fortalte om utstillingen “Vidunderlig ny verden” og tilsvarende utstillinger på de andre Randsfjordsmuseene knyttet til temaet Antropocen.

 

Magnus_7142.jpg

Magnus Nygård ved Dokkadeltaet Våtmarkssenter. 

 

Ingrid Bjørklund_7147.jpg

Ingrid Bjørklund fra Besøkssenter våtmark Ørland fortalte og engasjerte rundt restaurering.

 

Finn Audun_7135.jpg

Finn Audun Grøndahl ved Randsfjordsmuseet 

 

Eirik_7154.jpg

Eirik Fjeld, Norsk institutt for vannforskning, tok for seg fire miljøgifter i fem store innsjøer

 

Eike_7157.jpg

Eike Müller, Randsfjordmuseet

 

Pølse&kake_7151-kopi.jpg

Mange frammætte sørget for gode rammer for dagen.