Slåttemark som verdiskaper

Kulturlandskap er naturtyper der menneskene har brukt naturressursene som har vært tilgjengelige gjennom jakt, fangst og jordbruk. Gjennom våre aktiviteter har vi mennesker formet naturen rundt oss. Over mange hundre eller tusenvis av år har slik gjentatt aktivitet gjort at spesielle arter og utforminger av vegetasjon har blitt en egen naturtype.

De kulturbetingede naturtypene er blant de mest artsrike vi har og bidrar sterkt til det biologiske mangfoldet i Norge. Et eksempel på dette er den gamle, tradisjonelle slåttemarka, eller blomsterenga som mange husker den som.


Slåttemark hørte med til den gamle måten å utnytte jorda på, og der marka ble benyttet hyppig til slått, ble vegetasjonen småvokst og spesialisert på forholdene. Alt gresset, urtene og de andre vekstene i slåttemarka ble benyttet til fôr. Da industrialiseringen gjorde sitt inntog ble jorda drevet på en langt mer effektiv måte, gjødsling og oppløying økte, det ble vanlig med monokulturer og slåttemarka med sine småvokste planter og blomster forsvant mer og mer. Nå i dag sitter vi kun igjen med små rester etter all slåttemarka med sine vakre og mangfoldige blomster.


I naturtypen slåttemark ligger det verdier for naturmangfoldet og landskapsbildet, både for opplevelse og som næring. Kjært barn har mange navn og slåttemark blir kalt både natureng, villeng, slåtteeng og blomstereng. Slått som driftsform har vært vanlig i både inn- og utmark over hele landet. Slåttemarker betegnes derfor som kulturmark og er resultatet av en langvarig og kontinuerlig høsting uten gjødsling. Både i lavlandet, fjellområdene og selv på myr hadde bøndene arealer som ble nyttet til innsamling av gress, urter, blomsterplanter og starr for å skaffe fôr til dyra sine.

 

”Ljåen er lik for alle” er et uttrykk som brukes om slåttemark, og i det ligger forklaringen på det høye antallet arter av planter som er knyttet til naturtypen. Ved å bruke ljå, eller tohjuls slåmaskin unngår man belastningen som tråkk av beitedyr utgjør, samtidig som alle planter blir kuttet ned til lik lengde. Dette gjør at arter som er konkurransesvake får en bedre sjanse til å klare seg, og at arter som er tilpasset stresset ved å bli slått én til to ganger, har sin hovedutbredelse i slåttemark. Ved beiting vil beitedyra plukke ut ”godbitene” som orkidéer, urter og blomsterplanter i tillegg til å gjødsle arealet mens de oppholder seg der. Artene tilpasset slåttemark vill vike unna en slik påkjenning og flere av dem finnes bare i naturtypen slåttemark eller har vanskelig for å etablere seg andre steder.

 

Det har skjedd store forandringer i norsk landbruk etter krigen. Endringene i måten å utnytte naturressursene på har ført til at slåtteenger og slåttemyrer nå er truet. For å stanse tapet av slike arealer og sikre naturmangfoldet, ble slåttemarker i 2011 erklært som utvalgt naturtype. Med opptil 50 plantearter per m2 er naturtypen en av dem som inneholder høyest antall arter i Norge. I tillegg til å være smaksrikt dyrefôr, er flere arter gamle og velkjente medisin- og krydderplanter. Med det store mangfoldet av planter følger også et stort mangfold av insekter. Flere sommerfuglarter, humler, bier og sopp er avhengige av de gamle blomsterengene våre.
DNV jobber mye med å ivareta slåttemark, og driver derfor praktisk skjøtsel av flere av de resterende små arealene vi har igjen av naturtypen. Hva skjøtsel vil bety i praksis, varierer med naturforhold, lokale tradisjoner i driftsformer, hva som skal skjøttes og hva en ønsker å oppnå med skjøtselen. Det viktigste er å ta hensyn til artsmangfoldet og få gjennomført slått slik at ikke arealet gror igjen.


Som representant i Skjøtselsgruppa for slåttemark i Oppland kan DNV både bidra med rådgivning rundt slåttemark, utforming av skjøtselsplan og praktisk hjelp til gjennomføring av slåtten. Flere av skjøtselsoppdragene våtmarkssenteret gjennomfører er på oppdrag fra Fylkesmannen eller private grunneiere.

 

Karakterarter for slåttemark i Oppland: ryllik, rødkløver, prestekrage, kattefot, engtjæreblom, blåfjær, blåklokke, rødknapp, fuglevikke, dunkjempe, smalkjempe, engsmelle, øyentrøst, harerug, vill-lin, fjellfrøstjerne, flekkgriseøre, småengkall, tiriltunge, tepperot, gulaks m.fl.

Foto: Thor Østbye


Sjeldnere arter: skjeggklokke, solblom, dragehode, dunhavre, hjertegras, marinøkkel og bakkesøte.

Solblom. Foto: Thor Østbye